I 1998, for tredje gang i historien, ble de olympiske leker holdt i Japan. Hovedstaden i spillene var byen Nagano. Disse spillene har blitt kjent for sin utmerkede organisering og idrettsanlegg av høyeste kvalitet.
Sted for OL i 1998 ble bestemt på et møte i Den internasjonale olympiske komité i 1991. En sterk konkurrent for Nagano var Salt Lake City. Kommisjonen bestemte imidlertid at to kamper på rad i USA ikke skulle holdes. Tross alt ble det arrangert sommerkonkurranser i 1996 i Atlanta.
I 1998-spillene ble 72 land deltatt. Spesielt bare utøvere fra Sør-Afrika og Kenya kom fra Afrika. Tradisjonelt er dette mindre enn halvparten av statene som sender lagene sine til sommerlekene. Dette skyldes først og fremst de høye kostnadene for å trene idrettsutøvere i mange vinterdisipliner. For for eksempel slede ryttere, er det nødvendig å bygge flere typer spor. I tillegg har mange stater rett og slett ikke passende værforhold, noe som gjør trening enda mer kostbart.
5 land sendte utøverne sine til kampene for første gang - Makedonia, Kenya, Uruguay, Aserbajdsjan og Venezuela.
Etter tradisjonen ble spillet åpnet av statssjefen - keiser av Japan Akihito.
Spillprogrammet har endret seg sammenlignet med tidligere konkurranser. Spesielt ble det arrangert konkurranser i to nye idretter - curling og skateboard. Og i hockey begynte ikke bare herrelag, men også damelag å konkurrere.
I det uoffisielle medaljeskåret vant Tyskland førsteplassen, noe som kom som en overraskelse for sportseksperter. Idrettsutøvere i dette landet har vunnet 29 medaljer for forskjellige kirkesamfunn. Etter med et lite etterslep på 4 medaljer var Norge. Russland ble den tredje, som forbikjør Canada og USA, noe som kan betraktes som et godt resultat, gitt avgangen til noen sovjetiske idrettsutøvere i lagene fra de tidligere sovjetrepublikkene, samt den generelle vanskelige økonomien som påvirket finansieringen av idrett.
Spillets mest suksessrike idrettsmann kan regnes som den norske skiløperen Björn Dalena, som fikk tre gullmedaljer.
